SPORTSKLUBBEN OSLO-ØRN
Stiftet: 7. november 1927
Klubbmotto: Sundhet – Styrke - Kameratskap
Kort historisk bakgrunn for opprettelsen av sportsklubben
Sportsklubben Ørn, som var det opprinnelige navnet, ble dannet av 8 forhenværende medlemmer av Arbeidernes Idrettslag (AIL) i 1927. Bakgrunnen for bruddet med AIL var uenighet om hvorvidt idrettsgrenene boksing og bryting fortsatt skulle være inkludert i AIL eller skilles ut i en egen atletklubb. Da forslaget om adskilling ble nedstemt, meldte forslagsstillerne seg ut av AIL, og valget videre sto mellom å melde seg inn i en allerede eksisterende klubb eller å starte en ny. Den 26. oktober 1927 ble man enige om å stifte et nytt idrettslag, og Sportsklubben Ørn var en realitet etter generalforsamling den 7. november 1927. 11 mann deltok og meldte seg inn i klubben. Klubbens stiftelsesmøte vedtok at man kun skulle utøve én vinteridrett (ski) og én sommeridrett (friidrett), og at det skulle opprettes en kvinnegruppe. Klubbens første styre besto av Johs. Fougli, formann, Hans Hansen, nestformann, Eugen Kristiansen, sekretær, Asbjørn Pedersen, kasserer, Børre Olsen, styremedlem, Conrad Aasumb, 1. suppleant og materialforvalter og Olaf Olsen, 2. suppleant. De 4 andre medlemmene som var med fra starten var Olaf Mørk, Sander Olsen, Hans Rastad og Fritjof Aamodt.
Klubben fikk sitt nåværende navn på 40-tallet, etter at idrettsforbundet ønsket en sanering av klubbnavnene for å skille de mange liktlydende klubbene fra hverandre. Da bestemmelsen om at man kunne knytte stedsnavnet til klubbnavnet kom, skiftet klubben navn til Sportsklubben Oslo-Ørn.
Historien om SK Oslo-Ørns fotballgruppe – Så fjæra fyk!
Bakgrunnen
En gruppe trøndere som hadde bosatt seg i Oslo grunnet studier eller jobb, dreiv midt i 60-åra og lekte med lærkula på fritida. Denne formen for fotball går vanligvis under betegnelsen ”løkkefotball”, en stil enkelte kanskje vil hevde at spillerne på laget til Oslo-Ørn den dag i dag aldri helt har klart å frigjøre seg fra.
Det ble i denne gruppen av fotballinteresserte ikke drevet noen systematisk trening i vinterhalvåret, men ikke før var snøen smeltet og det tørket opp på ”Frigg-jordet” eller i Frognerparken, kom fotballsparkinga i gang like sikkert som vårslapphet og begynnende eksamenspress. Og aktiviteten holdt seg godt i gang ut over høsten.
Våren 1967 hadde denne aktiviteten fått en ganske bra oppslutning. Og tidlig på høsten samme år var det jevnlig såpass mange som møttes til trening, at vi så at der måtte kunne være muligheter for å stille et fotballag.
Det var en hektisk møtevirksomhet i tiden som fulgte. Noen av gutta var allerede med og spilte for Akademisk Ballklubb, men også de mente at det ville være en god idé å starte et lag som så til de grader bestod av en kameratgjeng. Videre var det ganske viktig at den faste stammen i denne kameratgjengen bestod av studenter som ganske nylig hadde påbegynt sine studier, og som derfor regnet med at de ville bli liggende ved universitetet noen år fremover. Det skulle således være mulig å få i gang et fotballag som en kunne regne ville holde noen år. Og en viss nyrekruttering regnet en også med.
Den 1. september 1967 ble det holdt en liten sammenkomst på Blindern hvor det ble bestemt at en skulle forsøke å få i gang et fotballag som kunne spille seriefotball fra og med sesongen 1968.
Det var brei enighet om at vi skulle holde sammen. Å gå inn i en klubb som allerede spilte fotball i den laveste divisjonen ville lett føre til en oppsplitting som ikke var ønskelig. Det ble derfor vedtatt at vi skulle forsøke å få kontakt med en klubb som ikke hadde noen fotballgruppe. Arne Pape, som var medlem i Oslo-Ørn, ble så bedt om å kontakte ledelsen i sin klubb for å undersøke mulighetene for opptak av en fotballgruppe. Resultatet ble at et første møte mellom klubbens ledelse og representanter for fotballgruppa kom i stand.
Det var brei enighet om at vi skulle holde sammen. Å gå inn i en klubb som allerede spilte fotball i den laveste divisjonen ville lett føre til en oppsplitting som ikke var ønskelig. Det ble derfor vedtatt at vi skulle forsøke å få kontakt med en klubb som ikke hadde noen fotballgruppe. Arne Pape, som var medlem i Oslo-Ørn, ble så bedt om å kontakte ledelsen i sin klubb for å undersøke mulighetene for opptak av en fotballgruppe. Resultatet ble at et første møte mellom klubbens ledelse og representanter for fotballgruppa kom i stand.
Etablering
Første gang saken om en fotballgruppe i klubben tas opp i hovedstyremøte er 9. november dette året.
I det påfølgende styremøte ble så det endelige forslag utarbeidet. Dette forslaget fikk følgende ordlyd:
”Forslag fra Arne Pape og Arne E. Johansen:
Undertegnede har kommet i kontakt med 15-20 unge mennesker som ønsker å spille fotball i Oslo-Ørns regi. På bakgrunn av dette og med hjemmel i formålsparagrafen finner vi det riktig at Oslo-Ørn oppretter fotballgruppe fra 22. november 1967. Dersom generalforsamlingen finner å måtte motsette seg forslaget av økonomiske grunner, foreslås at fotballgruppen i en overgangsperiode står økonomisk uavhengig.”
Undertegnede har kommet i kontakt med 15-20 unge mennesker som ønsker å spille fotball i Oslo-Ørns regi. På bakgrunn av dette og med hjemmel i formålsparagrafen finner vi det riktig at Oslo-Ørn oppretter fotballgruppe fra 22. november 1967. Dersom generalforsamlingen finner å måtte motsette seg forslaget av økonomiske grunner, foreslås at fotballgruppen i en overgangsperiode står økonomisk uavhengig.”
Hovedstyret anbefalte forslaget og at klubben søker opptagelse i Norges Fotballforbund.
Debatten under årsmøtet var preget av saklighet. Av innvendinger mot å starte med fotballgruppe var det spesielt to som var fremme:
For det første fryktet en at friidrettsmiljøet i klubben ville bli ødelagt ved at friidrettsfolkene ble trukket over i fotballgruppa. Friidrettsoppmannen, som for øvrig var den ene av forslagsstillerne, gikk imidlertid imot denne innvendingen, og pekte på at den nye tilførselen av medlemmer også talte folk som var interessert i å være med å løpe stafett; og således kunne være en støtte til friidrettsgruppen.
Et annet aspekt gjaldt hvilken stabilitet en kunne forvente for den nye gruppen. Kunne en regne med at den ville komme til å holde noen år fremover, eller gå i oppløsning på grunn av frafall og manglende nyrekruttering. Mange av medlemmene i denne gruppen kom jo fra Trøndelag. Ville de etter hvert som de var ferdig med studiene reise tilbake til domkirkebyen med gammel bybro og lykkeportal. Og det var klart: Dette var for oss alle et noe usikkert punkt, men stort sett så vi optimistisk på denne siden av saken, fordi så mange forholdsvis nylig hadde påbegynt sine studier, og andre hadde slått seg ned og var allerede i jobb i Oslo-området.
Avstemmingen av denne saken gikk klart i favør av opprettelse av fotballgruppe i Oslo-Ørn. Denne var dermed etablert fra 22. november 1967. På det samme årsmøtet ble så Arne Pape valgt som den første oppmann i den nye gruppa.
Debatten under årsmøtet var preget av saklighet. Av innvendinger mot å starte med fotballgruppe var det spesielt to som var fremme:
For det første fryktet en at friidrettsmiljøet i klubben ville bli ødelagt ved at friidrettsfolkene ble trukket over i fotballgruppa. Friidrettsoppmannen, som for øvrig var den ene av forslagsstillerne, gikk imidlertid imot denne innvendingen, og pekte på at den nye tilførselen av medlemmer også talte folk som var interessert i å være med å løpe stafett; og således kunne være en støtte til friidrettsgruppen.
Et annet aspekt gjaldt hvilken stabilitet en kunne forvente for den nye gruppen. Kunne en regne med at den ville komme til å holde noen år fremover, eller gå i oppløsning på grunn av frafall og manglende nyrekruttering. Mange av medlemmene i denne gruppen kom jo fra Trøndelag. Ville de etter hvert som de var ferdig med studiene reise tilbake til domkirkebyen med gammel bybro og lykkeportal. Og det var klart: Dette var for oss alle et noe usikkert punkt, men stort sett så vi optimistisk på denne siden av saken, fordi så mange forholdsvis nylig hadde påbegynt sine studier, og andre hadde slått seg ned og var allerede i jobb i Oslo-området.
Avstemmingen av denne saken gikk klart i favør av opprettelse av fotballgruppe i Oslo-Ørn. Denne var dermed etablert fra 22. november 1967. På det samme årsmøtet ble så Arne Pape valgt som den første oppmann i den nye gruppa.
Den første sesongen
Den 11. januar 1968 ble Oslo-Ørn tatt opp som medlem i Norges Fotballforbund. Fotballforbundet godkjente samtidig grønn trøye og grønn bukse som lagets drakt, men i stedet ble allerede fra første sesongen kjøpt inn sorte bukser til fotballdraktene. En holdt seg således fremdeles til klubbfargene. Det var for øvrig flere kommentarer på treningene forut for dette buksekjøpet, om at et lag med såpass mange bebrillede og nærsynte spillere ville ha små sjanser til å få til noe planmessig spill i helgrønne drakter på en gressbane. Det ville være det reneste forsvinningsantrekk og pasningsspill av noe slag ville bli helt umuliggjort.
Til det første hovedstyremøte i 1968 forelå det således 15 søknader om innmelding i Oslo-Ørn for tilknytning til fotballgruppa. Det kan nevnes – siden det var et aspekt som ble trukket fram under årsmøtet – dette om stabilitet i fotballgruppa – at av de 15 første medlemmene i gruppa, er det fremdeles 9 som er medlemmer i Oslo-Ørn. På styremøter utover i 1968 ble ytterligere fire tatt opp som medlemmer i fotballgruppa. Av disse er to også medlemmer i dag. En kan således slå fast at de som meldte seg inn i den første tida – ”pionérene” – har vært trofaste klubbmedlemmer. Mer betenkelig er det imidlertid at flere av disse også fortsatt spiller fotball. Det vitner om en litt skummel forgubbingsprosess i gruppa.
Til det første hovedstyremøte i 1968 forelå det således 15 søknader om innmelding i Oslo-Ørn for tilknytning til fotballgruppa. Det kan nevnes – siden det var et aspekt som ble trukket fram under årsmøtet – dette om stabilitet i fotballgruppa – at av de 15 første medlemmene i gruppa, er det fremdeles 9 som er medlemmer i Oslo-Ørn. På styremøter utover i 1968 ble ytterligere fire tatt opp som medlemmer i fotballgruppa. Av disse er to også medlemmer i dag. En kan således slå fast at de som meldte seg inn i den første tida – ”pionérene” – har vært trofaste klubbmedlemmer. Mer betenkelig er det imidlertid at flere av disse også fortsatt spiller fotball. Det vitner om en litt skummel forgubbingsprosess i gruppa.
Oslo-Ørns fotballag i 1977-sesongen
Fotballgruppa ble ganske raskt trukket inn i klubbens arbeid ved Norsk Tipping og ved busalget på Linnerudkollen samt ved avviklingen av Solo-stafetten. For øvrig må det kunne sies at fotballgruppa vel aldri har hatt den nære tilknytningen til Linnerudkollen som de andre gruppene i klubben har hatt.
Det er nok riktig å si at det ble trent ganske bra denne første vinteren og våren, slik at laget skulle kunne være best mulig rustet til sesongen. Det var to treningskvelder pr. uke, og oppmøtet var også ganske bra. Treningen ble imidlertid noe usystematisk og lite styrt, så vi fikk kanskje ikke noe godt samspill ut av treningene.
Den første treningskampen gikk mot et klasselag ved Telegrafskolen. Kampen ble spilt på Voldsløkka og Oslo-Ørn klarte å hale i land seieren i denne matchen. Laget hadde for øvrig også høsten før spilt kamper mot andre – uregistrerte – studentlag med bra resultater.
Den første treningskampen gikk mot et klasselag ved Telegrafskolen. Kampen ble spilt på Voldsløkka og Oslo-Ørn klarte å hale i land seieren i denne matchen. Laget hadde for øvrig også høsten før spilt kamper mot andre – uregistrerte – studentlag med bra resultater.
Den første kampen gikk på Ekeberg, som har vært Oslo-Ørns hjemmebane, med Gjelleråsen som motstander. Oslo-Ørn spilte ganske bra fotball i denne kampen, men måtte allikevel døyve et 3-1-nederlag. Det ble imidlertid flere nederlag denne sesongen enn dette første. Gjelleråsen rykket for øvrig opp i 6. divisjon sammen med avdelingsmesteren Gjøa-Hard. For dette siste laget tapte vi for øvrig med hele 10-0, som er det største nederlag vi har hatt i disse ti årene vi har vært med. Bare én gang senere har sifrene blitt like ille, nemlig i fjorårssesongen mot Hauketo.
Etter hvert som sesongen skred frem, oppdaget en hva som ville bli lagets største problem, både denne sesongen og også i senere år: Fotballferien er vanligvis bare på om lag én måned, mens spillerne i Oslo-Ørn stilte seg lite forstående til en så kort ferie. Nå var vel ikke årsaken hovedsakelig at folk mente å trenge så lang ferie, men at de fleste hadde ordnet seg med sommerjobber på hjemstedet. Og dette førte da til at man for mange av kampene i slutten av juni og i begynnelsen av august hadde mer enn nok med å samle 11 spillere til kamp. Laget fikk to seire i løpet av sesongen, nemlig mot Jardar og Frogg. I tabellene i avisene ble Oslo-Ørn ført opp på siste plass med 4 poeng og 12-32 i målforskjell. Ifølge lagets egne beregninger er vi da blitt bokført med et par mål for lite, noe som ellers ville medført at vi rykket forbi laget foran oss og lagt oss til ro på nest siste plass. Men akkurat den diskusjonen tok vi ikke opp med Oslo Fotballkrets. Vi kan trygt registrere at den første sesongen Oslo-Ørn spilte seriefotball kom laget sist i sin avdeling; og gjorde de ikke det, kom vi i hvert fall nest sist.
Det kan for øvrig være ganske interessant å nevne at det var i alt to avdelinger og 20 lag i 7. divisjon denne første sesongen. Og til sammenligning: I år spilles 7. divisjon med 5 avdelinger og i alt om lag 60 fotballklubber er med. Det har med andre ord vært en meget sterk økning i spillere og kamper i Oslo på disse 10 åra.
Det kan for øvrig være ganske interessant å nevne at det var i alt to avdelinger og 20 lag i 7. divisjon denne første sesongen. Og til sammenligning: I år spilles 7. divisjon med 5 avdelinger og i alt om lag 60 fotballklubber er med. Det har med andre ord vært en meget sterk økning i spillere og kamper i Oslo på disse 10 åra.
Laget (med reserver) som spilte den første tiden.
Rekonstruert til en 10-års sammenkomst, høsten 1977.
Rekonstruert til en 10-års sammenkomst, høsten 1977.
De følgende sesongene i 10-årsperioden
Sesongen 1969 startet dristig. Laget la ut på sjøtur – for å spille årets første treningskamp i Danmark. Gjennom Fotballkretsen hadde vi fått kontakt med B.k. Vebro fra København; et lag fotballgruppa også senere har hatt kontakt med. Vårt lag scoret 1 mål på dansk jord. Det hjalp imidlertid så altfor lite, idet Vebro fikk ordnet med hele 7 fulltreffere imot. Allikevel ble 1969 spillemessig en ganske god sesong for klubben. I de videre treningskampene utover våren og i seriekampene gikk det stadig bedre. I seriekamp mot Rustad fikk vi en av våre aller største seire gjennom tidene med 11-2, og i en treningskamp på sommeren spilte vi uavgjort mot Gjøa-Hard, som hadde banket oss så forsmedelig året før. Det gikk såvidt bra at opprykningsspøkelset dukket opp. Men i høstkampene raknet det noe. Vi fikk knepne nederlag for de svakere lagene i avdelingen. Allikevel ble det en hederlig 5. plass (av i alt 11 lag).
Dette med opprykningsspøkelset kom også frem i en bred avisreportasje om laget i Arbeider-Avisa (Trondheim) denne høsten, som skriver i overskriften: ”Opprykningsspøkelset var en trusel for Oslo-Ørn. Men situasjonen er reddet – det trønderske fotballaget forblir i 7. divisjon.”
Årsaken til at det var en viss frykt for et eventuelt opprykk til høyere divisjon i klubben, lå i det som året før – og vel også denne andre sesongen, hadde vist seg å bli et sentralt problem: Å få samlet nok folk til kamper og trening i sommermånedene. I 6. divisjon ville det bli flere kamper på grunn av dobbel serie, og våre problemer ville da kunne forventes å bli enda større enn tidligere med hensyn til avviklingen av kampprogrammet. For selv med flere nyinnmeldinger i 1969, ble unektelig en del av kampene preget av det motto som også Arbeider-Avisa nevnte: Hver kamp et skippertak.
Dette året ble det for øvrig innført en høsttur med kamp, noe som vi hvert år senere også har forsøkt å få til. En av de mer faste kontakter i flere år var til Brøttum. Det kan nevnes at det i 1972 var umulig å få avviklet den tradisjonelle lørdagskampen mot dette laget, idet om lag halvparten av spillerne deres da var adventister.
Det har ofte vært diskutert mellom spillerne og dels i pressen hvilket fotballag som kan kalle seg Oslos dårligste fotballklubb. Om en ser på disse sesongene Oslo-Ørn har vært med og spilt, er det trolig at en må si at Special i 1972-sesongen satte en rekord som skal bli vanskelig å slå i så måte. Etter 10 serieomganger sto dette laget uten poeng og en målforskjell på 12-100. Til sammenligning kan nevnes at Oslo-Ørn i sin svakeste sesong fikk 4 poeng og 20 minusmål.
I 1972-sesongen kunne for øvrig fotballgruppa markere sitt 5-års jubileum. Dagen ble markert på godt Ørn-vis for gruppa med feitsild på menyen. Tradisjonsrik kost etter treninger og kamper på tradisjonelt sted i Markveien. Og etterpå var det kro-besøk med musikk fra den beste rock-and-roll-perioden. For en markering av gruppas 10-års jubileum vil et lignende arrangement bli lagt opp.
Sesongen 1973 ble på så mange måter en merkelig sesong for laget. Først gikk vi hen og tapte treningskampene på vårparten. Deretter gikk vi gjennom seriekampene samme vår uten noe nederlag. Bare ett poeng ble avgitt. Vi gikk således til sommerferie vel forankret på toppen av tabellen med hele 13 poeng og en målforskjell på 25-2. Aldri hadde opprykningsmulighetene syntes så store, og aldri hadde vi sett opprykningsspøkelset så nært inn i øynehulningene. Blant annet hadde vi denne våren fått vår største triumf med 12-0 over Grünerløkka.
Beklageligvis: Grünerløkka trakk laget sitt denne sesongen. Og for Oslo-Ørn raknet det fullstendig denne høsten, slik at da status skulle gjøres opp etter endt serie, hadde laget fremdeles 13 poeng og en målforskjell på 18-21, hvilket ga oss en 5. plass i vår avdeling. Det må vel nærmest kunne karakteriseres som ”opp som en løve og ned som en skinnfell”.
Beklageligvis: Grünerløkka trakk laget sitt denne sesongen. Og for Oslo-Ørn raknet det fullstendig denne høsten, slik at da status skulle gjøres opp etter endt serie, hadde laget fremdeles 13 poeng og en målforskjell på 18-21, hvilket ga oss en 5. plass i vår avdeling. Det må vel nærmest kunne karakteriseres som ”opp som en løve og ned som en skinnfell”.
Historikken er hentet fra heftet "Oslo-Ørn gjennom 50 år" som ble utgitt i anledning klubbens 50-årsjubileum i 1977. Teksten om Sportsklubben er sterkt redigert, mens historien om fotballgruppa er gjengitt i sin helhet.
